Pengespillavhengighet er det råeste og mest destruktive jeg har møtt

Ordene kommer fra seniorrådgiver Jarle Wangen i Akan, etter å ha jobbet 25 år i rusfeltet. Les gjestebloggen hans her.

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jobben er en fantastisk arena.  Den står for alt – gleder og sorger, fellesskap og utenforskap.   Den har en kraft i seg som er unik. Vi ser hverandre og vi er gjensidig avhengig av hverandre. Dette skaper sterke bånd mellom mennesker.

Som rådgiver hos Arbeidslivets Kompetansesenter for Rus -og Avhengighetsproblematikk (Akan kompetansesenter), har jeg i snart 15 år vært på en fantastisk reise i norsk arbeidsliv. Jeg har møtt håp, entusiasme, fortvilelse, vantro, solidaritet og sinne. Ja, egentlig det meste av menneskelige reaksjoner og emosjoner.

Overgangen fra å jobbe med rusmisbrukere på institusjon, til å være rådgiver for arbeidslivet var stor, men også veldig spennende.  Jeg må likevel innrømme at jeg tidvis savner møtene; det fine gripende møte mellom mennesker.  Mennesker som ikke har hatt det som skal til for å ta de valgene du og jeg har tatt.  Livet har ikke gitt dem den nødvendige grunnmuren, noe som har ført til at det har vært bedre å leve i en annen føleselsmodus (les: ruset) enn i den vanlige.  Komplisert, men ikke ubegripelig hvis man tenker seg om. Tilfeldigheter styrer noen ganger menneskets skjebne. Akan har i over 50 år jobbet for at folk ikke skal støtes ut på grunn av dette, og for å gi folk en sjanse til rydde opp i livet. Et aktverdig formål som gir mening.

Pengespillavhengighet – en «ny» type avhengighet

Akan har i mange år tilbudt råd, veiledning og diverse digitale verktøy for å jobbe effektivt med forebygging og håndtering av rus og avhengighet.  Vi er åtte rådgivere som reiser land og strand rundt. Bare i 2015 gjennomførte vi 450 bedriftsbesøk rundt om i Norge.

Rundt år 2000 merket vi en endring. Folk begynte å ringe inn bekymringer for kollegaer som ikke lenger deltok i fellesskapet på jobb. De var ofte blakke, ukonsentrerte og ustabile. Årsaken var blinkende maskiner på supermarkedet og bensinstasjonen som skrek «kom å få spenning og eventyr, kom og glem verden et øyeblikk!». Husk bare å ta med nok penger. Det gikk faktisk så langt at vi mottok telefoner om selvmord.

Er dagens situasjon noe bedre?  Svaret er definitivt nei. Den aggressive markedsføringen vi ser fra spillselskaper har nådd nye og skremmende høyder. En ting er antallet reklamefilmer, ca. 62 i timen. I døgnet, snakker vi oppunder et tresifret tall. En annen ting er den direkte kontakten spillselskapene tar med spillerne, de viser til gode og uimotståelige tilbud. Hva gjør dette med samfunnet? Hva gjør dette med arbeidslivet?

Galskap eller avhengighet?

Parallellen til historiene de rusavhengige fortalte var slående. Folk var blitt noe vi ble fortalt het «spillegale». En galskap jeg ikke lærte noe om i rusfeltet på 90-tallet eller i mitt utdanningsløp.  «Spillegalskap er vår nye landeplage», het den første boken jeg leste om temaet.  Vi ble heldigvis tidlig gjort oppmerksom på fra kloke hoder, at dette slett ikke var noen galskap, men ekte avhengighet fremkalt av finurlige maskiner som var konstruert slik at de skulle trigge de samme mekanismer som skaper avhengighet – og de lyktes! Spilleren ble ikke rent sjelden møtt med hard fordømmelse: «hvis du er så dum!» eller «kan du ikke bare ta deg sammen?».

Akan kompetansesenter og andre har brukt et betydelig antall timer på å forklare at dette ikke handler om svak karakter eller dårlig moral. Derimot handler det om en ekstremt vanskelig situasjon. Hvem kan vite hvem som har en sårbarhet i forhold til dette. Kanskje er det deg?

Etter å ha møtt mange med spillproblemer, snakket med behandlere, lest faglitteratur fra både inn -og utland, samt deltatt på behandlingstimer, slo det meg for en tid tilbake at det å ha en pengespillavhengighet var den råeste og mest destruktive form for avhengighet jeg har møtt.  Selvfølgelig skal man ikke sette ting i bås eller klassifisere slik, men dette ble en refleksjon hos meg. Etter å ha jobbet med folk som bruker sterke narkotiske stoffer synes jeg referansen var på plass. Tro det eller ei, man kan faktisk leve et slags liv en periode hvis man bruker heroin, men man kan ikke leve en form for liv særlig lenge hvis man er pengespillavhengig. Konsekvensen for spilleren, familien og jobben blir fatal veldig fort.  Selvbildet er på bunn, fortvilelsen og selvmordstankene dominerer. Av 17 spillere vi hadde som informanter i en studie, innrømmet 16 at de var plaget av selvmordstanker.

Dette er så langt i fra den glamouren norske B- kjendiser og tidligere idrettsutøvere presenter som glade ambassadører for spillselskaper.

Det finnes kvalifisert og virkningsfull hjelp

Hvilke muligheter har man til å beholde jobben sin hvis man i sitt håp og sin fortvilelse har «lånt» litt av kassen for å kunne spille tilbake det tapte?  Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor informasjon og forelesninger om spillproblematikk var Akan kompetansesenters mest etterspurte tema i 2015.

Jeg velger ofte å karakterisere spillproblematikk som en paradoksal lidelse eller situasjon; på den ene siden tragediene og på den andre siden hvor enkelt og ofte virkningsfull hjelp som finnes. Akan har helt siden starten finpusset på en modell for arbeidslivet som skal ivareta begge parters interesser dersom en ansatt skulle utvikle et rusproblem. Det viste seg raskt at dette også var en modell som, med noen tilpasninger, kunne fungere for spillavhengighet.

Som med all annen avhengighet, gjelder det at jo tidligere hjelpen kommer på banen desto enklere er det for den det gjelder å komme seg ut av avhengigheten.  Over veiledningstelefonen og på bedriftsbesøk, har det alltid vært fint å kunne henvise til ulike steder som tilbyr kvalifisert hjelp, ofte på kort varsel. Dette er steder som spillbehandling.no, Blå Kors Klinikken, Ladeklinikken i Trondheim, samt andre aktører. På tross av dette, opplever vi likevel at dørstokkmila for å ta kontakt med fastlege eller andre er for høy.

Takket være blant annet Lotteri -og stiftelsestilsynet, kan vi nå tilby et kostnadsfritt verktøy som nettopp kan sette spilleren i stand til å analysere sin egen spillsituasjon, prøve å holde på kontrollen eller ta en selvtest.  Kanskje er dette noen ganger nok. Skulle behovet være tilstede, er det bare å følge noen av linkene som ligger i dette verktøyet – og vips! så har man kontakt med hjelpeapparatet. Enklere kan det ikke bli.

Navnet på verktøyet? « jegspiller.no»

Ta gjerne en titt.